Mammalivet: ikke som forventet

Da jeg ble gravid, ble jeg både glad og vettskremt på en gang. For jeg skjønte jo at det kom til å forandre alt. Likevel er det ingen ting som kan forberede en på hvordan det vil være å bli noens mamma. En av mine nye «mammavenner» kalte det «en vanvittig stor livsstilsendring», og det har hun jammen helt rett i. Alt som skjer utenfor husets fire vegger etter klokka sju er lite kompatibelt med å ha spedbarn, og dersom det ikke kan gjøres innenfor de to timene jeg har til rådighet mellom hver amming, så blir det ikke gjort, med mindre det kan gjøres i flere etapper. Bare det å komme seg ut av huset om morgenen kan ta så lang tid at det strengt tatt er blitt langt utpå formiddagen før vi har kommet oss ut.

Jeg forsøkte å ikke ha så mange forventninger, fordi jeg mistenkte at det kom til å bli et sjokk når Mini kom uansett. Likevel, noen forventninger har man, enten man er klar over det selv eller ikke. Her er noen av mine:

Jeg forventet ikke å få en refluxbaby som gulper opp alt han spiser, i så stor grad at både han og jeg til tider er like fortvilet – han fordi maten han nettopp har jobbet hardt for å få i seg forsvinner og det blir vondt i spiserøret, jeg fordi ungen gråter og sofaputene må vaskes, igjen. At jeg og ungen må skifte klær flere ganger om dagen, har jeg sluttet å bli frustrert over.

Jeg forventet ikke at amming skulle ta så sinnsykt lang tid. Venninnene mine har babyer som dier i maks et kvarter, min unge dier i en halvtime. Og på grunn av refluxen er vi blitt anbefalt at vi skal holde ham oppreist en halv time etter hvert måltid. Dermed tar det en time hver gang ungen skal ha mat. Og det er altså annenhver time.

Jeg forventet ikke at jeg skulle komme til det stadiet at jeg ville finne på å gå ut av huset med store gulpeflekker på genseren. Men det gjør jeg stadig vekk. Alternativet er nemlig å bli inne (det var jeg for øvrig heller ikke forberedt på).

Jeg forventet ikke at det skulle være så enkelt å våkne om natta. Manglende nattesøvn var en av de tingene jeg bekymret meg aller mest for, men det går faktisk over all forventning. Jeg har bare ved noen få anledninger ønsket ungen langt pokkerivold fordi han våkner om natta, og jeg har så langt klart å motstå trangen til å kaste ham ut vinduet.

Jeg forventet derimot at en stor bølge av morskjærlighet skulle skylle over meg i det øyeblikket jeg fikk babyen min i armene for første gang. Det skjedde ikke, muligens fordi jeg på det tidspunktet var helt utslitt og ikke i stand til å føle noe som helst. Likevel gråt jeg, mest av utmattelse og lettelse over at det var over. Den store bølgen har faktisk aldri kommet, noe jeg egentlig er veldig skuffet over. Først trodde jeg at jeg ikke elsvar så glad i ungen min som andre mødre, men jeg har bestemt meg for at det ikke er tilfelle. I stedet for denne bølgen som aldri kom, arter morskjærligheten seg på de underligste måter, for eksempel ved at ingen andre enn jeg får si noe kritisk om ungen, eller at jeg oppriktig mener at min baby er mye vakrere enn alle de andre babyene på barselgruppen, og egentlig er litt fornærmet over at de andre ikke ser det.

Til tross for denne morskjærligheten, som riktignok ikke har bølgeform, har jeg til tider lurt på om vi gjorde en feil da vi bestemte oss for å få barn. Det er vanskelig å innrømme at man har slike tanker, men jeg har altså tenkt dem. Jeg ønsket meg aldri barn. Jeg tror helt ærlig og oppriktig at jeg kunne vært lykkelig livet ut, uten å få barn. Gemalen har imidlertid alltid ønsket seg barn, og det er jo en slags forventning om at man skal få barn når man har funnet en partner, og jeg må vel innrømme at jeg kjente litt på de forventningene, uten at jeg kan legge «skylden» på noen andre enn meg selv.

Og når jeg først skulle få barn, er jeg overbevist om at det var veldig bra at det var sammen med Gemalen. Men noen ganger, når det har vært på det aller slitsomste, når jeg har følt meg som en melkemaskin, når brystvortene er såre og jeg har blitt gulpet ned i BHen fire ganger på en dag og ungen har hylt utrøstelig i det som virker som en hel evighet, og han bare ikke vil sove, når Gemalen kommer hjem fra jobb og jeg fortsatt ikke har spist frokost eller dusjet, ja da har jeg lurt på om jeg egner meg til dette mammalivet. Det gikk så langt en kveld at jeg foreslo adopsjon, om ikke i fullt alvor, så nesten. Dagen etter hadde jeg verdens svarteste samvittighet, tenk at jeg kunne si noe sånt, han er jo verdens fineste unge! Men selv da hadde jeg en snikende, gnagende tvil – hadde ikke ungen fortjent litt mindre ubrukelige foreldre enn oss?

Jordmortime

Forrige uke var jeg hos jordmor. På forhånd gledet jeg meg, og hadde forventninger om en fin opplevelse. Det ble ikke helt sånn. Jeg fikk ingen skumle beskjeder, og hun sa ingenting som var negativt, men kjemien var der ikke. Kjemien var der ikke så til de grader at jeg gikk ut med en følelse av at hun ikke syntes jeg var bra nok, og jeg på min side syntes egentlig hun var ganske arrogant. Men det var antakelig ikke bare hennes feil, alt annet var liksom også feil:

• Jeg var altfor sein med å gå fra jobb og måtte løpe til bussen
• Det betydde så klart at jeg glemte mobilen på jobb
• Da jeg kom fram, litt heseblesende, var jeg akkurat i tide
• Jordmor var nesten førti minutter forsinket, så det hadde ikke gjort noe om jeg var fem minutter bak skjema

Så begynte vi konsultasjonen. Det gikk greit i begynnelsen. Hun beklaget forsinkelsen og jeg sa at sånn er det bare, det gjør ingenting. Og jeg mente det.

Så ble det verre. Jeg oppfattet tonen hennes som anklagende da hun spurte om kostholdet mitt. Selv synes jeg at er ganske flink, med unntak av at jeg ikke spiser fisk fire ganger i uka, men kanskje heller to. Da hun spurte om jeg hadde noen spørsmål, fikk jeg inntrykk av at det jeg spurte om var dumme spørsmål. Men jeg lurer virkelig på hva man skal mene om influensavaksine. Det er mye rart som står i avisene, men da hun svarte at man ikke kunne stole på Folkehelseinstituttet, fordi de hadde «driti på draget» under pandemihysteriet for et par år siden, ble jeg litt sur. En ting er å mene at vaksine til gravide er unødvendig, men det er da ikke nødvendig å rakke ned på helsemyndighetene. Ikke virker det profesjonelt heller. Så da fikk jeg nesten lyst å ta vaksine bare på trass. Jeg kommer i alle fall til å ta en prat med fastlegen.

Og det var det neste, hun rakket ned på fastlegen min. «Han bryr seg jo ikke om gravide, akkurat».  Jeg kjenner ikke fastlegen så godt, jeg byttet for bare to år siden og har ikke vært hos ham mer enn tre ganger til sammen, men jeg har et helt ok inntrykk av ham. Jeg synes det var lite kollegialt å omtale ham på den måten.

Til slutt spurte jeg om trening og graviditet. Jeg skjønner jo at man må tilpasse øvelsene og at man ikke skal yte maks, men samtidig har jeg hørt fra andre hold fått beskjed om at så lenge man er i god form, trente før man ble gravid og det ikke er vondt eller ubehagelig, er det uproblematisk å trene i svangerskapet. For eksempel kan man finne det i denne artikkelen fra British Journal of Sports Medicine, som også siteres av Norsk Helseinformatikk: http://nhi.no/graviditetsoraklet/svangerskap-og-fodsel/livsstil/rad-om-trening-under-graviditet-24743.html. Jordmor sa at jeg ikke fikk lov å gå over 140-150 i puls. Egentlig mente hun at man ikke burde gå på treningssenteret mer, bare gå tur, helst i skogen. Etter hvert kom det fram at hun selv synes treningssenter er ganske masete og at hun selv foretrekker å gå tur i skogen. Problemet var egentlig ikke det hun sa, tur i skogen er sikkert fint, og man må jo passe litt ekstra på seg selv, problemet var at jeg allerede var blitt litt skeptisk til om hun ga meg råd basert på fag eller personlige meninger. Kanskje jeg bare er hårsår og hadde en dårlig dag, men da jeg gikk derfra var jeg så skuffet og lei meg at jeg nesten var på gråten. Jeg har ikke noe lyst å gå tilbake til henne, og jeg gruer meg til å gå på ammekurs hos henne.

Neste kontroll blir nok hos den påstått uinteresserte fastlegen.

Luksusproblem!

Vi er så heldige at både min familie og Gemalens familie er i besittelse av enkelte babyting som vi tilbys å arve. Vuggen som ble laget til meg, en barneseng som ble laget til forrige generasjon, og en babykurv som kommer fra vi vet ikke hvor mange generasjoner bakover.

Nå pågår en slags populartietskonkurranse, der foreldrene våre forteller om affeksjonsverdi og hvor praktiske disse ulike soveinnretningene er og hvor fine de er. Heldigvis har jeg ikke latt meg stresse av det, jeg synes mest de er litt søte når de argumenterer for «sine» arvestykker. Og vi skal nok finne en ordning der ungen får sovet i alle tre før han eller hun blir stor nok til å bestemme selv. Man lærer seg da å inngå noen kompromisser for at alle skal føle at familietradisjonene ivaretas.

Movember

Kjære mann,

Det er fint at du vil støtte kampen mot kreft. Det er fint at du tenker å gjøre din del ved å delta i movemberkampanjen. Stå på!

Det er bare en ting jeg vil si til deg:

MOVEMBER HANDLER IKKE BARE OM Å SLUTTE Å BARBERE SEG PÅ OVERLEPPA!

Det hjelper nemlig ingen. Så hvis du skal gjøre din del, så foreslår jeg at du går til mo.movember.com og registrerer deg der. Så forteller du familie, venner, kollegaer, naboer, bussjåføren, du vet – alle, om at du tenker å gro en bart til inntekt for kampen mot prostata- og testikkelkreft, og at de er mer enn velkomne til å sponse deg. Legg det på Facebook og andre sosiale medier, ring til noen du snakker med litt sjelden og spør om ikke de vil sponse deg med noen kroner. Og vil de det, så går de bare inn på nettiden og støtter deg derfra, veldig enkelt for dem, og ingen jobb for deg, i tillegg til at alle vet at pengene garantert kommer fram. Da først har barten din et poeng. Hvis ikke kan du nesten barbere deg som vanlig og heller donere penger til en kamerat som har skjønt alt dette.

Og du – det skader ikke å ta en tur innom legen og sjekke både prostata og testikler i dann og vann heller. Det er også en av de tingene dette handler om.

God movember!

Vennlig hilsen
Bryllupsheksa

Stor medieståhei for ingenting

Jeg orker ikke lese aviser eller se nyhetssendinger på TV om dagen.

Alt handler om den nye regjeringen. Om hva de sa for tre, fem eller sju år siden. Om det de kanskje eller kanskje ikke kommer til å endre i statsbudsjettet til Jens og Sigbjørn. Om at vi ikke kan dømme dem bare basert på en plattform eller avtale, før vi tre sekunder etterpå er i gang med akkurat det.

Jeg orker ikke lese om de nye statsrådene, rådgiverne eller statssekretærene og hva de skal tjene, hvor de skal bo og om familien skal flytte til Oslo eller ikke. Og jeg orker i alle fall ikke lese om hvem som IKKE blir statsråd eller spekulasjoner om hvorfor det.

Jeg innser at jeg kommer til å framstå som totalt politisk ignorant de neste dagene og kanskje ukene. Men det får bare være. Inntill det begynner å handle om faktisk politikk igjen, så gidder jeg ikke lese politiske nyheter.

 

Å dele de gode nyhetene

Jeg driver og gruer meg til å fortelle folk at jeg er gravid. Ikke fordi det ikke er en flott nyhet, men delvis fordi jeg synes det er veldig privat, selv om det blir veldig synlig, og jeg må bli borte fra jobb og det sånn sett er noe som er av interesse for folk på jobb, for eksempel. Det er litt rart å fortelle det likevel.

Det jeg liker minst, er reaksjonene jeg får fra enkelte. Særlig har jeg en kollega jeg gruer meg til å fortelle det til. Jeg frykter nemlig at hun vil komme med den reaksjonen jeg aller minst vil ha, nemlig «Ja, det visste jeg egentlig, jeg har jo sett at du ikke drakk vin på seminaret, så da skjønte jeg det med en gang».  Som om det handler om henne. Som om det handler om hva hun har skjønt eller ikke skjønt. Det er mitt liv det handler om.

Kan ikke det øyeblikket jeg forteller nyheten få være mitt øyeblikk?

Reservasjonsrett for leger eller rett til helsehjelp?

Det er flere enn meg som har reagert på at samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp og Krf slår fast at det nå skal bli mulig for fastleger å reservere seg mot å henvise kvinner til abort eller assistert befrukting (eller skrive ut resept på prevensjon), ikke bare (som i dag) mot å faktisk utføre selve inngrepet. Mange kloke damer har skrevet mye klokt om dette de siste dagene. SVs Gina Barstad har gjesteblogget på maddam.no om temaet, og hun har et veldig godt poeng:

Den prinsipielle forskjellen på dette er selvsagt at det er stor forskjell på å måtte utføre et inngrep man er uenig i, og å henvise til det. Den andre, kanskje mer praktiske men likevel viktige, forskjellen er at dette er ordninger som skjer på bakrommet. Kvinnen får aldri vite hva lege X eller lege Y måtte mene om hennes personlige valg.

Og det er utrolig viktig. Hva sykehuslegene avtaler seg i mellom er det ingen som trenger å bry seg om. Ikke kvinnen, ikke bygda. Og det går ikke ut over muligheten til å få utført abort. Hva fastlegen din sier når du kommer til time, kan være avgjørende for framtiden din. Og hvis fastlegen din av samvittighetsgrunner velger å ikke henvise deg til abort, hvor stor er sjansen for at de sier til pasienten at legen i nabobygda er mer liberal og sikkert kan hjelpe?

Susanne Kaluza har blitt så opprørt at hun har skrevet epost til alle landets stortingsrepresentanter, og utfordret mange av dem på Twitter. Brevet er klokt og godt skrevet, og blant flere viktige poeng hun løfter fram er følgende:

For oss som er voksne og bor i urbane strøk vil neppe denne loven ha så mye å si, men hva med 15-åringen som er ufrivillig gravid i en liten bygd i Norge? Det er ikke fastlegen hennes som er den svake part her.

Hvem har mest bruk for lovens beskyttelse? Vanligvis er det den svake part, den som blir utsatt for et overtramp, eller den som ikke har mulighet eller ressurser til å løse sine problemer selv. I helsespørsmål er det åpenbart at det er pasienten som er den svake part, men med denne endringen er det fastlegen som vil få beskyttelse, ikke pasienten.

Susanne Kaluza oppfordrer alle til å bli med på aksjonen. Etter noen tilbakemeldinger fra politikere som er klart mot reservasjonsretten om at det ikke er noe poeng å sende mail til dem, har hun vasket epostlisten, og oppfordrer alle til å sende eposten, ikke til alle stortingsrepresentantene, men til de som trenger å overbevises. Jeg har tenkt å bli med – bli med du også!

Blåmandag

I går ble den nye regjeringen annonsert. Eller, det er en overdrivelse. Det ble annonsert hvilke partier som skal gå i reelle forhandlinger om å danne regjering. Som de fleste sikkert har oppdaget hvis de har sett en avisforside, slått på en TV eller vært innom internettet i dag, så er det Frp og Høyre som skal danne regjering, og at Venstre og Krf skal være, ikke støttepartier, men en slags alliansepartnere, som skal sørge for stabilitet. De har til og med skrevet en avtale. Jeg har utdanning i statsvitenskap, og synes dette er faglig sett interessant. Samtidig befinner jeg meg nok litt til venstre for Nydalen-gjengen, og har noen innvendinger mot den blåeste regjeringen vi kunne fått, en av de mest høyrevridde regjeringene i Europa.

– Fedrekvoten reduseres. Kjempemessig for alle arbeidsgiverne som «syns det passer litt dårlig at du tar så lang pappaperm akkurat nå». Ikke like bra for de pappaene som gjerne skulle hatt litt mer tid med ungene sine, og ikke så bra for de mammaene som gjerne vil ha karriereutvikling selv om de har små barn, og som gjerne vil at pappa skal ta litt mer ansvar hjemme etterpå også. NOVA har nemlig funnet ut at pappaer som er lenge hjemme mens barna er små, også gjør mer husarbeid og tar mer ansvar hjemme etterpå. Forskningen er blant blitt annet presentert i Aftenposten

– Asylpolitikken blir strengere, og nå ser det ut til at det amnestiet de lovet for asylbarna er litt mindre å skryte av enn det Venstre og Krf gjorde i går. Engangsløsningen de presenterte har så mange kriterier at det er mange som ikke vil få bli likevel. TV2 melder at det kan være så få som 752 (veldig nøyaktig tall forresten!) som får bli, mens resten av de om lag 1900 lengeventende barna må ut likevel. Utrolig skuffende, i alle fall når det presenteres som en seier. Og resten av asyl- og innvandringspolitikken er så viktig at de måtte ha en egen avtale om det. Det bekymrer meg. Deler av det orker jeg ikke en gang tenke på. Utredning av lukkede mottak og høyere inntektskrav for å få ektefellen til Norge, og 24 års aldersgrense for å få familiegjenforening med ektefelle, reduksjon av klagemulighetene når du får avslag på søknad om opphold, og noen formuleringer om skjønn som gjør meg bekymret for om vi skal forskjellsbehandle hvite nordmenn som søker familigjenforening og litt mørkere nordmenn som søker om akkurat det samme.

– Kristendommen skal bli enda mer framtredende i religions-, livssyns- og etikkfaget. Så framtredende at vi må skifte navn fra RLE til KRLE. Etter flere år med mer fokus på andre religioner, tar vi to skritt tilbake. Neida, ingen har vondt av å høre litt om kristendommen og lære noen fine salmer, men må det være 55 % av faget? Er ikke det litt mye når vi stadig får flere ikke-kristne i dette landet? Og kom ikke her med kulturarv, den lærer man likevel massevis om i samfunnsfag og historie. Selv biskopen i Rogaland mener dette er helt unødvendig.

– Reservasjonsrett for leger. Jeg kjenner at jeg blir sint. Hvorfor i helvete skal fastlegen min kunne nekte å henvise meg til abort, når jeg etter loven kan få selvbestemt abort fram til tolvte uke, og kan søke om abort inntil 18. uke? Som uerfaren gravid har jeg tenkt masse på dilemmaene rundt abort. Hvis jeg hadde vært i den situasjonen at jeg av en eller annen grunn ønsket abort, så er virkelig det siste jeg hadde trengt at legen min sa at han ikke ville henvise meg. Jeg forventer at det kommer en stor varseltrekant ved siden av de som reserverer seg på fastlege.no, og jeg vil også kunne reservere meg mot å få en sånn lege. Jeg sier som sukkerspinnet: Det er ingen menneskerett å bli lege, langt mindre fastlege. Hvis du føler at dette er et dilemma for deg, så finnes det mange fine spesialiteter du kan velge. Øre-nese-hals, geriatri, pediatri, hudlege – det er bare å velge og vrake. Nemlig.

Dette har jeg allerede hisset meg opp over. Og det er bare det de har blitt enige om til nå. Jeg er minst like bekymret for er det som ikke står i avtalen. De tingene de må bli enige om enten i regjeringsforhandligene eller underveis de neste fire årene. Det skal i hovedsak avgjøres i skjæringspunktet mellom Frp og Høyre. Uten Krf og Venstre, som tross alt har klart å få gjennom en verning av Lofoten Vesterålen, Senja og Mørebankene «og de», som en bekjent pleier å si når hun ikke er sikker på at hun har fått med alle de sårbare områdene. Gårsdagen var blåmandag og opptakten til fire mørkeblå år. Jeg kan ikke si at jeg ser fram til regjeringserklæringen.

 

Natur, kultur og familiepolitikk

Toppsjefen på jobb har sluttet og i påvente av at nytilsatt sjef begynner, er min nærmeste leder bedt om å ta over. Det betyr at jeg må steppe inn som mellomleder i samme periode. Spennende og kjempeskummelt, men alle ser ut til å tro at jeg skal klare det, så jeg har bestemt meg for å tro på dem, og ikke få helt panikk og løpe skrikende ut av bygningen (som var førsteinnskytelsen.. Jeg klarte heldigvis å svelge den og heller si: «Du verden, sier du det? Det blir jo en spennende utfordring» eller noe lignende).  Utrolig flott å få litt ledererfaring på den måten!  Og det er utrolig kjekt å bli trodd på og satset på på jobb!

I dag fikk jeg enda en nyhet på jobb. Jeg er påtenkt til å overta et kjempespennende prosjekt som jeg har hatt lyst å ta tak i i årevis. Fantastisk! Problemet er at prosjektet skal begynne nå og gå fram til våren, og hvis prosjekt baby går som det skal, så går jo ikke det. Da blir det fødsel sånn omtrent akkurat når prosjektet når toppen.

Så nå kjenner jeg på noe som jeg ikke har kjent på før, men som mange damer har kjent på før meg. At akkurat når karrieren tilsynelatende skyter fart, så gjør også familielivet det. Og så må man prioritere og velge. Og velge vekk. Og kjenne på frykten for at karrieretoget akkurat gikk, rett foran nesa på meg. Og jeg kjenner at det provoserer meg noe helt inderlig at Gemalen ikke trenger å tenke på samme måte. Misforstå meg rett, jeg har ikke noen forventning om at han skal føde barna våre. Natur er natur, det er greit, jeg kan forholde meg til det.  Det er kulturen som er problemet.

Denne artikkelen http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/–Hedda-ble-diskriminert-da-hun-sokte-jobb-7299572.html#.Ujiu2Uqt1IU er et grelt eksempel, men problemstillingen er vanlig, om enn i mindre format. For de vanvittig gode permisjonsordningene i Norge, som har betydd at norske damer har vært ute i arbeidslivet og bidratt til samfunnet og kunnet kombinere jobb og barn, har samtidig vært så knyttet til mor, at damene blir stoppet i karriereutviklingen. Fordi det ofte er sånn at når man begynner å få litt erfaring i arbeidslivet, og blir aktuell for forfremmelser så begynner det gjerne å bli på tide å få barn, hvis man har tenkt å få noen i det hele tatt. For en timing!

I tillegg er det gjerne sånn at de som vil jobbe, blir mistrodd, både av andre mødre, av egen familie og ikke minst på arbeidsplassen. «Skal hun begynne i jobb så tidlig? Hvordan skal det gå, med en så liten baby hjemme? Det blir nok tøft…», sa de da en kollega begynte igjen i 50% stilling etter bare 4 måneder i permisjon. Og det var ikke bekymring i stemmene deres, det lignet mer på skadefryd, eller en opprømt forventning om at det skulle gå galt.

Og verst av alt: De stemmene var damestemmer. Kvinne er kvinne verst. Unner vi hverandre ikke karriere? Er vi så trangsynte at når noen velger annerledes enn oss, eller fra «det vanlige», så må vi kritisere det?

Jeg tenker jo at det går alltid et tog, kanskje blir det ikke dette prosjektet, men et annet prosjekt som tar karrieren min videre. Kanskje er det slike tilfeldigheter som gjør livet uforutsigbart og spennende? Men akkurat nå kjenner jeg at de gamle tankene om at jeg ikke er sikker på om jeg vil ha barn, trenger seg på. Det henger sikkert sammen med at prosjekt baby fortsatt kjennes litt teoretisk. Foreløpig merker jeg lite til graviditeten, det er nesten så jeg ikke tror jeg egentlig er gravid. Samtidig virker prosjektet jeg er tilbudt utrolig konkret, og jeg lengter etter å ta utfordringen, lære mer, utvikle meg, oppleve nye ting.

Gaviditet er jammen ikke bare vakre drømmer det heller.

 

Ting man lurer på

Hvorfor føles det å være gravid så innmari privat, når det om et par måneder kommer til å være helt umulig å skjule likevel?

Vi har fortalt om graviditeten til fire personer. Svigerinnen fikk vite om det på telefon, hun bor langt unna og har lovet å ikke fortelle det til noen. I tillegg var vi på helgetur med innlagt pubkveld med tre nære venner, og da ble det vanskelig å ikke si noe. Men jeg merker at når de nevner det nå etterpå, så er jeg liksom ikke helt klar for å prate om det. Selv ikke med min aller beste venn, forloveren, som selv skal bli pappa til vinteren, synes jeg det er helt greit å prate om. Det er veldig ukarakteristisk og kjennes veldig rart, jeg som alltid er så åpen om det meste. Nå har jeg ikke noe lyst til å snakke om det, men hvorfor det, egentlig?